Hvert år skjer det samme. Det er som julemiddagene da man var liten. Det føltes som om det aldri ville bli tid for å åpne gavene. Hvert år blir jeg like overrasket når tiden kommer.
Vi sleper oss gjennom en kald, hard vinter. Måneder med tre gensere, ullsokker, skjerf og konstante frysninger. Dagene er korte. Himmelen er sort når man står og den er sort når man legger seg. Ute skaper minusgradene en sprø kulde som kryper inn overalt. Det er for kaldt, og det føles som om det aldri vil bli varmt igjen.
Så begynner snøen å smelte. Dagene blir etter hvert lengre, og håpet kommer tilbake. Oftest kveles dette håpet ved at snøen igjen faller en morgen, eller at gradestokken kryper ned på 20 igjen. Det er som ved julemiddagen; alle er ferdige med å spise, og man tenker at nå skjer det. Så erklærer mor at nå er det på tide å rydde og spise dessert.
Man går igjennom denne perioden med kulde, mørke og tretthet. Man blir sliten av tanken på å stå opp til det samme hver dag. Man får ingenting ut av det triste og kalde, og det føles som om man aldri vil bli glad igjen. Vinteren er for meg som Harry Potters desperanter.
Når snøen endelig er borte, og gradestokken er oppe på den røde siden, er det som om landet våkner til liv. Etter hvert som gradene stiger, blir vi tøffere og mer vågale. Joggeskoene erstattes av sandaler. De tynne buksene erstattes av shorts og kjoler. Vi finner fram solkrem, solbriller og husker på favorittisen igjen.
Selv feirer jeg sommeren med å gå barbent i gresset. Jeg spiser lunsj ute i solen, og vi sitter i Fengselsparken med cola i glassflaske og gress mellom tærne. Syrinene blomstrer utenfor soveromsvinduet mitt, og det lukter sommer i hele rommet. Og hvert år skjer det samme, jeg sier til meg selv; ”Jeg trodde virkelig aldri at sommeren ville komme”.

Hvordan feirer du sommeren?

En av de tingene jeg frykter aller mest er noe jeg tvinger meg igjennom hvert eneste år. Og for hver gang føler jeg meg bare mindre og mindre, men jeg kan ikke ha med meg mamma eller pappa lenger. Nå må jeg nesten bare klare det helt alene.
Hånda er klam og jeg mister nesten grepet på dørhåndtaket når jeg åpner døren forsiktig og tar et tungt sukk. Svelger nesten tungen hver eneste gang. Setter beina inn og lukker døra etter meg uten en eneste lyd. Jeg prøver å liste meg bort over den korteste korridoren jeg noensinne vil møte mentalt. Jeg overreagerer på hver eneste lyd og kan sverge på at det knirker i gulvet hver eneste gang jeg puster. På et lite bord som minner mer om en liten pult uten hyller og alt den slags, befinner det seg informasjonsbrosjyrer og rundt det noen stoler og kanskje en sofa. De står der klare til å sluke deg med en gang du setter deg ned. Setter jeg meg ned er det ikke lenge før jeg må reise meg igjen, blir jeg stående vil jeg falle sammen.

Det tar alltid en evighet og jeg vet aldri om jeg synes det er greit eller om jeg vil snu og løpe hele veien hjem igjen, i håp om at jeg vil overleve. Helt automatisk setter jeg meg ned, det var det jeg gjorde da jeg var liten og pappa eller mamma var med meg. Så sitter jeg der, helt alene, og prøver å få tankene over på noe annet. Begynner å lese informasjonsplakater på veggen. Det står ikke noe jeg ikke vet fra før av. Prøver å lese blader som ligger fremme. De er plassert der for å distrahere alle som kommer inn, få dem til å glemme hva de kommer til å møte. Det har motsatt virkning på meg.

For hver gang jeg svelger følger det med en klump som gir en følelse av å ikke vil dale ned. Jeg kan høre maskiner som går på høygir. Pulsen stiger og jeg føler for å snike meg ut, men beina er limt fast i gulvet. Døren smelles opp, jeg får beskjed om å vente en liten stund til. Jeg brenner opp innenvending, ikke har jeg ro i kroppen til å lese eller se på bilder, sitter bare og stirrer inn i veggen…

Etter en evighet kommer en ungjente gående forbi. Hun har en god del ark i hånden, jeg svelger tungt og ønsker meg bort. Jeg får beskjed om å komme inn. Setter meg ned i den store hvite stolen. Den har krympet siden jeg var her for første gang. Så er det bare å gape så høyt som mulig og ikke spise noen fingre.

Hver gang går jeg lettet ut med smilet om munnen. De gjorde ikke noe vondt mot meg denne gangen heller. Helt til jeg kommer på at om et år møter jeg skrekken igjen.
Hilsen Malin, som er livredd for å gå til tannlegen

Mitt første kyss var ikke et slikt romantisk kyss som ofte tar over TV-skjermen med sin sterke lidenskap og hete. Det var absolutt ikke romantisk og jeg tviler sterkt på at det noen gang ville rullet over en TV-skjerm.

Det var friminutt på Heggedal barneskole, det var vår og vi lekte kysseleken. Jeg har alltid vært rask til å løpe, og ettersom vi på denne alderen syntes gutter var «æsj» og fulle av guttelus, kom det godt med.

Etter en stund fant jeg et flott gjemmested bak en tykk stolpe. Den skjulte meg godt, men ga meg også muligheten til å titte frem med jevne mellomrom og betrakte medelevene mine løpe rundt som ville jungeldyr. På flukt fra sultne løver, eller på jakt etter noen å kysse.

Når det nærmet seg slutten av friminuttet ble jeg plutselig klar over at jeg ikke var alene bak stolpen min. Bak meg stod en gutt og gliste stort. Tony het han, og jeg hadde vært hjemme hos han flere ganger. Vi pleide å huske sammen i storefri. Nå hadde Tony et uttrykk i øynene jeg ikke hadde sett før; de lyste av triumf og stolthet. Han hadde fanget sin antilope.

Jeg reiste meg raskt opp på tøyskoene mine, og skulle til å løpe av alle krefter, da han grep tak i hestehalen min og dro meg lett tilbake bak stolpen. Tony var en liten gutt, men med sterke armer. Han slapp hestehalen og grep begge armene mine i stedet. Jeg syntes ikke lenger denne leken var spennende, jeg likte den ikke i det hele tatt. Tony lente seg mot meg, til han var veldig nærme. Ja nesten så nærme at nesetippen hans skubbet borti min. Han lukket de mørke øynene og åpnet munnen. Han luktet makrell i tomat og jeg kjente den varme pusten helt ned til anklene. Det kom et lite «dunk» da tennene hans traff borti mine og sekundet etter var han vekk.

Jeg stod stille bak stolpen mens jeg hørte skoleklokken ringe oss inn til enda en time med bokstaver. Jeg likte å lære bokstaver. Jeg slukte dem som lørdagsgodt og gledet meg stort til jeg kunne begynne å lese de tunge bøkene på biblioteket, dem uten bilder og med masse bokstaver satt sammen. Vi hadde kommet helt til «K». K for Kyss hadde lærerinnen min sagt og smilt lurt til oss.

Kyss fra Marte

Hvordan var ditt første kyss?

Funksjonshemmede er jo akkurat som oss.

Hvem er funksjonshemmede? Er det han lille gutten som har et ekstra kromosom, eller er det damen som er lam fra livet og ned? Funksjonshemmede er menneskene som har, som ordet sier, hemninger. Men hvordan er det å leve med disse hemningene?

Jeg husker at jeg så Lars Monsen og hans program med funksjonshemmete. Programmet «Ingen Grenser» viste hvor mye guts disse unike menneskene med funksjonshemninger har. De som var med på dette hadde like mye – om ikke mer guts – enn for eksempel meg selv. Disse drar på langturer ute i ødemarka med funksjonshemninger som hindrer dem i å yte maksimalt, uten å bli dobbelt så sliten. Det er utmattende, og sikkert en ekstrem påkjenning, både på det psykiske og fysiske. Dette programmet viser at mennesker med funksjonshemninger stiller seg på lik linje med «oss andre» når det kommer til påkjennelser. De trosser vær og vind med rullestoler og krykker, de står ansikt til ansikt med sult og utmattelse, og greier likevel å trenge seg gjennom disse barrierene.

Jeg har snakket med folk med funksjonshemninger, og jeg har fått bekreftet at de snakker og tenker som oss andre. Jeg synes de er utrolig snille, og ikke minst søte. De tar jo så godt vare på hverandre, og de er jo så koselige mot hverandre, ikke minst alle andre. Og likevel får de undertrykkelse fra noen mennesker, noe som gjør meg veldig sint.

Mennesker med funksjonshemninger har fått mange ekle klengenavn jeg ikke vil skrive her. Hver gang jeg hører ord bli slengt etter andre, får jeg frysninger på ryggen, og en intens lyst til å bruke klubba på vedkommende som sier noe. Jeg blir sint og irritert. Funksjonshemmede er våre likesinnede, og lik oss andre. Men dessverre, mennesker har en intens trang til å pushe andre mennesker lenger ned enn seg selv, og tråkke dem ned i gjørma.

Jeg vil tro at det er vanskelig å ha funksjonshemning i dagens samfunn. Selv om noen kanskje mener det er helt fint, så er det likevel oppførselen til mennesker som dytter dem lenger ned, uansett hvor sterke de er – både psykisk og fysisk.

En støttende hilsen fra Anthoni.

Jeg er ikke så flink til å håndtere nerver.

Jeg pleier å både overdrive og – dramatisere og jeg innbiller meg gjerne at verden går under om jeg ikke består naturfag muntlig. Det jeg håndterer verst er ventetiden i gangen. Jeg kollapset en gang i en slik gang. Det er noe med luften; den er så tett og spent. Vi merker det alle sammen; at det er eksamensnerver i luften.
Har du overlevd trykket i gangen er neste utfordring å komme seg inn døren. Et godt tips er å smile fra du åpner til du lukker, og ha et ekstra øye på hvor du plasserer føttene. Mine har for vane å tråkke i hverandre. Vel inne går du så støtt som mulig over gulvet mens du fortsatt har et pålimt smil i fjeset. Et svett håndtrykk til en sliten sensor og så er vi i gang. Den største utfordringen herfra er å få stemmebåndet til å vibrere. Iblant kan det være litt fastlåst og det er lurt å starte med et kremt. Med et kremt virker du også mye eldre og klokere. Stø stemme kan du gi opp i dag, men stemme i seg selv er bra nok. Unngår du i tillegg de ekstreme stammeutbruddene er du trygg. Har du stemmen i gang er du kommet langt, men du er langt fra mål ennå.

Nå møter du hinderet kalt ”Jernteppe”. Når du har plassert deg ved tavla, klar til presentasjon, kommer du garantert til å se en sort vegg foran deg. Da er det lurt å se på sensor, eller i alle fall nesen hans(øynene kan bli litt for skremmende). Fokuser på nesen og slapp av i kroppen. Konsentrerer du deg om veggen er løpet kjørt.

Om du klarer å klamre deg gjennom presentasjonen tror du kanskje du er ferdig. Om du klarer å svare på spørsmålene du får kastet mot deg tror du i hvert fall at du er ferdig, men der tar du feil. Det er nå den største utfordringen dukker opp. Den sniker seg opp i skyggene, så vær på vakt! Nå gjelder det å holde seg på beina helt til du er ute av rommet. Det er vanskeligere enn du tror. Takk for deg, smil ditt pålimte smil, samle sammen sakene og sett én fot foran den andre. Dette gjentar du helt til du møter døren. Da vrir du om dørhåndtaket imens du tenker på noe hyggelig. Jeg liker å tenke på London; for en flott by! Når du har sneket deg over dørkarmen venter du til døren glir igjen. Nå. Nå er du ferdig. Nå er det bare å kollapse, men prøv selvfølgelig så godt du kan, og gjerne kollaps litt bortenfor døren, så neste lille stakkar kan komme seg inn.

Lykke til!

Vettskremt hilsen fra Marte.

Hva er dine eksamenstips?

Lyden av lysstoffrør som blir skrudd av og på, intens gnissing i bakgrunnen. Velkommen til min verden.

Jeg biter meg fast i puta, prøver febrilsk å riste lyden ut av hodet mitt. Jeg ser ut i rommet, nærmest med tårer i øynene når jeg hører den rare lyden inni hodet mitt. Sånn opplevde jeg en pipelyd for noen dager siden. Pipelyden, er et resultat av noe som blir kalt for tinnitus, en hørselskade som gjør at du hører lyder som ikke skal være der.

Tenk hvor heldig du er hvis du har klart å bevare hørselen så ren som overhodet mulig. Slippe å høre suselyd i øret som ikke skal være der. Oppleve total stillhet uten gnisselyden. Jeg er jo vant til den gnisselyden, så det er ikke alltid jeg enser den. Men tenk så deilig det er å slippe de ulydene, i hvert fall for en liten periode.

Etter at jeg ble gjort oppmerksom på dette, har jeg gjort hva jeg kan for å slippe å skade ørene mer. Jeg har låst volumknappen på iPoden, sånn at jeg ikke kan sette volumet på det absolutte maks. Jeg er mer varsom overfor høye lyder, og demper når det er nødvendig. Jeg vet hvor deilig det er å høre på høy musikk, men visse grenser må du sette for deg selv. Hørselen er en sans du ikke kan tenke deg å miste og skade.

Tenk om du mister hørselen. Tenk hvor isolert du er. Lyden av dryppende vann, lyden av vinden som blåser deg lett på ørene, lydene av bladene som blåser i trærne en varm sommerdag, lydene av barnelatter og lyden av din egen kjærestes stemme og den fineste musikken i verden. Lyder du ikke kan høre lenger.

Og dette vil skje hvis du ikke er forsiktig. Jeg har lært. Jeg låser lyden på iPoden, og jeg prøver å skaffe meg ørepropper dersom jeg skal på konserter, flyplasser, fly og bråkete steder. Og det håper jeg du som leser kommer til å gjøre også, så du unngår å få det samme som meg.

En susete hilsen fra Anthoni.

Hvor lenge klarer du deg uten din faste følgesvenn?

Laderen er satt i, lyset blinker og mobilen ligger fredelig på kjøkkenbenken. Den ser så søt ut der den sover. Jeg står og ser på den lade, venter på at den skal bli ferdig, når jeg plutselig aner ugler i mosen.

Plutselig ligger ikke mobilen min lenger i sin søte søvn. Lyset på siden, som normalt lyser hvitt, blinker og hoster som fy! Jeg kan sverge på at jeg ser en blå støt komme ut av det vesle hullet. Mobilen skrur seg på og av, av og på, og jeg blir mer og mer fortvilet.

Mobilen er blitt vår tredje arm, vårt ekstra hode. Vi går ingen steder uten og den ligger trygt på nattbordet når vi blunder øyet. Jeg kjenner mange som har mobilen med seg på toalettet, og tekster og snakker mens de gjør det de må. Denne mobilavhengigheten er nesten blitt farlig. Hva gjør vi om mobilene plutselig blir tatt fra oss? Hvis de slutter å fungere eller om de viser seg å være farlige? Klarer vi oss da, overlever vi eller blir mobiltapet en for stor omveltning?

Det tok meg to dager å få liv i mobilen min igjen. I mellomtiden dro jeg meg i håret, skrek til vennene mine, bet negler og satt simkortet i min gamle mobil (som jeg vell og merke la i skuffen av ubrukelighet for en god grunn). Etter disse to dagene i teknologisk abstinensterror våknet mobilen min til liv igjen, med alle notater, bilder, sanger og avtaler inntakt. Å si at jeg pustet lettet ut er en underdrivelse.

Disse små teknologiske duppedittene har blitt en del av oss. De er blitt som små mammaer; slik de minner oss på møter, prøver og bare det å stå opp om morgenen. Uten er vi ikke lenger i rute, og vi er ikke tilgjengelige for alle dem vi helst skal snakke med tretti ganger daglig. Eller mer. Jeg kan si mye dumt om mobiltelefoner, men jeg vet inderlig godt at jeg ikke klarer meg lenge uten.

*

Hvor mobilavhengig er du?*

Tekstende hilsen fra Marte

Jeg er døpt i kirken, konfirmert i kirken og har alltid hatt et forhold til begrepet ”kristen”. Men det var ikke alltid like lett å vite hva jeg egentlig tror på.

Gud fantes alltid for meg da jeg var liten. Om sommeren begravde jeg fugler i mormors hage, og ba Gud ta godt vare på dem i himmelen. Jeg tvilte aldri på at jeg en dag skulle få se de små fuglene igjen. Men på ungdomsskolen begynte jeg å stusse. Hva var dette store, uforståelige og hvordan skulle jeg forholde meg til det? Plutselig sa jeg takk og farvel i min siste aftenbønn. Jeg slengte på røret med Gud i den andre enden.
Etter dette fór jeg fram og tilbake mellom forskjellige religioner, uten helt å finne ut av det. Det var som et ungdomsopprør. Alt skulle prøves ut; Buddhismen, wicca og new age. Ungdomsopprøret mitt mot Gud hadde kanskje noe å gjøre med at jeg forandret meg mye på denne tiden. Alt var i endring, og jeg klarte ikke finne ut av noe som helst. Armene ble lengre, jeg snublet i føttene mine og dunket inn i alt rundt meg. Å skulle forholde seg til store forandringer hva gjaldt kropp, tanker og sjel ble mer enn jeg hadde kapasitet til. Gud ble skjøvet til side, lagt ned i en skuff og glemt.

Allikevel vendte jeg alltid tilbake til de samme tankene om at dette ikke var riktig for meg. Det var noe som manglet. Og i fjor husket jeg på den skuffen. Jeg åpnet den, og alt ble som det skulle være
Å tro på noe større enn seg selv ser jeg på som noe veldig personlig. Jeg gikk igjennom mine religiøse forvirringer alene. Jeg var også alene om å finne ut at jeg ikke hadde trengt å være så forvirret. Jeg visste hva jeg trodde på hele tiden; jeg måtte bare gi meg selv litt tid. Men å diskutere troen min, livssynet mitt med andre, er noe jeg ikke er så komfortabel med enda. Troen min er min, og min alene. Å diskutere rundt tro er veldig interessant, men jeg er veldig overbeskyttende over livssynet mitt. Nå som jeg har funnet ut hvor jeg står, håper jeg på å aldri snuble igjen.

En ærlig hilsen fra Tiril Beatrix

Hva tror du på?